For å fortelle historien om bygartnerne i Oslo, må vi tilbake til 1916. På den tiden var Oslo trangbodd og skitten. De åpne løkkene var oppspist av industri og boliger, bygårdene ble stadig høyere og det lå avfall og kloakk i gatene. Luften var forurenset av fyring, og store deler av året lå tåken som et tungt lokk over byen. Fra 1814 til 1900, etter massiv tilflytting og byutvidelse, hadde innbyggertallet i Oslo økt fra cirka 10 000 til nesten 230 000 mennesker.
Allerede tidlig på 1800-tallet hadde Oslo fått sine første byparker, og behovet for grønne lunger i byen økte eksplosivt i takt med befolkningsveksten. Fra 1857 startet kommunen, under oppsyn av slottsgartneren, med beplantning av grønne områder i Oslo. Under andre halvdel av 1800-tallet og begynnelsen av 1900-tallet ble det anlagt en rekke uteområder for allmennheten som vi i dag kjenner som noen av Oslos mange populære parker; Kampen park, Stensparken, Olaf Ryes plass, Vålerenga park, St.Hanshaugen og Birkelunden.
De grønne uteområdene for befolkningen i Oslo var en suksess, og Parkvesenet ble opprettet som en egen etat i 1916, med bygartneren som øverste leder.
Gode uterom for kropp og sjel blir politikk
Å være bygartner var en tittel med høy status, og grønne hager fikk snart plass i politikken som en viktig del av byplanleggingen og de nye boligområdene som ble anlagt. Erkjennelsen av at gode uteområder hadde en heldig innvirkning på kropp og sjel ble tatt på alvor, og bygartneren og hans medarbeidere spilte en viktig rolle for opprettelse av fritidsanlegg, leke- og idrettsplasser, musikkpaviljonger, bed, rabatter, gangveier og turstier i Oslo.
Bygartnerne visste også at ferdsel i marka var bra for folk. For å lede innbyggerne ut til friluftsområdene rundt byen ble det bygget “parkårer” eller såkalte “sportsbelter” for å binde sammen byen og den omliggende naturen. Den dag i dag er Akerselva og Torshovdalen fremdels viktige årer for utfart til naturområder utenfor sentrum.
Bygartnerne i spissen for offentlig dyrking av grønnsaker under krigen
For å forhindre hungersnød under krigen var det bygartneren som tok ansvar for å forberede og gjennomføre oppdyrking av parker, idrettsplasser, skolegårder og annen åpen mark til grønnsaksåkre. På rekordtid ble jorda pløyet opp og sådd med settepoteter, kålrot, grønnkål og rosenkål. Det første krigsåret ble det satt 240 tonn settepoteter til fellesdyrking. I tillegg dyrket folk også gulrøtter, tomater, blomkål, spisskål, purre, vinterkål, snitte- og aspargesbønner og tobakk. Dyrkingen fant sted i byens alle parker, langs trikkeskinner, ved stasjonsområder, gamlehjem, sykehus, kirker og skoler. Da krigen tok slutt gjorde parkvesenet med bygartneren i spissen alt grønnsaksland om til parkområder igjen.
Vi fører den stolte arven videre
Vi har mye å takke Oslos første bygartnere for. De gjorde byen og boligområdene utenfor sentrum til gode steder å bo. Vi i Bygartnerne er stolte av å føre denne arven videre.
Mye av anleggsgartneryrket har forandert seg siden Oslo fikk sin første bygartner i 1916. Men det aller viktigste gjelder også i dag: gleden og stoltheten ved å skape gode uterom og flotte hager som gleder, inspirerer og inviterer.
Dette tar vi i Bygartnerne med oss hver eneste dag – og til hver eneste hage.
